På Disse bildene er Johannes kun noen timer gammel, god og rund, ikke mistet babyfettet sitt enda.Fødselshistorien:
Menstermin var 19. Oktober 2009 og UL termin var 22. Oktober 2009. Får time til overtidskontroll mandag 02. November.
Søndag 01. Nov bestemmer vi oss for at vi pakker baggen og drar til mine foreldre for å sove der, da det er mye kortere vei til sykehuset mandag morgen, og det er mye trafikk fra der vi bor. Hele søndagen har jeg kjent lite liv, begynner å syntes det er litt ekkelt, ringer føden og tar saft testen – 2 ganger. Ett spark/dytt på en halvtime, de vil vi skal komme inn. Klokka 17.15 er vi på sykehuset. Tar CEG-test, denne viser lite variasjon i pulsen på ungen, det kan bety stress, men etter hvert så blir pulsen mer ujevn slik den skal være… jm tror ungen har mye soveperioder nå. Det har han aldri hatt før, men de syns det var bra jeg kontaktet de så de kan følge med, ungen kan nemlig bli stresset når man går på overtid. Har så smått noen tak i magen, men ikke noe slik at jeg tro noe er i gang. Jm sjekker meg og det viser seg at jeg har 1-2 cm åpning, jøss er fødselen endelig i gang av seg selv, en dag før jeg skal igangsettes, det er jo i så fal helt perfekt. Jm stripper meg, noe som var helt grusomt vondt. Takene i magen tar seg opp etter dette, vi får beskjed om å ta oss en vandretur i glassgaten på sykehuset i en times tid og komme tilbake… riene kommer tett 3 min mellomrom og varer i ca ett min. vi kommer opp igjen, blir fulgt til føden. Der tar riene seg mer og mer opp, gjør vondere og vondere, tilslutt 2 min mellom hver og så vonde at jeg ikke kan snakke når det holder på. Klokka 23.00 blir jeg sjekket igjen, kun 2 cm, huff min motivasjon synker, får beskjed om at vi skal la det gå til 01.30 før vi sjekker igjen, da er det også bare 2 cm, og jm tror det bare er maserier etter strippingen, slikt kan skje, huff, 7 timer med maserier, det var ikke noe kult… og fryktelig vondt. Jeg får tabletter som stopper det og smertestillende og blir lagt på observasjon for å få sovet litt. Men våkner hvert kvarter med rie. Så noe god søvn var det ikke.
Mandag 2. Nov. ny jm kommer inn, hun skal sjekke meg og se hva vi skal gjøre i forhold til igangsettelsen, har fortsatt 2 cm klokken 11.00 og jeg får en modningstablett. Ligger med veldig ujevne rier i 4 timer, alt fra 10-20 min mellom hver. Klokken 15.00 så blir jeg sjekket igjen, det er 3 cm og livmortappen er nesten helt avflatet. Tabletten må funke i 4 timer før de sjekker igjen, riene er fortsatt de samme, 19.00 blir jeg sjekket igjen, nå er livmortappen helt avflatet men fortsatt bare 3 cm. Jeg får klyster for å se om det hjelper på riene. Det gjør det. Riene blir heftigere og kortere mellomrom, ca 7 min mellom hver og varer i ca ett og ett halvt minutt.
Klokka 21.00 begynner riene å bli fryktelig vonde og det er 4 min mellom hver rie, jeg ringer på jm og forteller, hun sier vi må bare vente, men jeg får ringe på hvis det blir for ille og jeg trenger smertestillende så skal jeg bli flyttet over til føden. Det går 20 min, jeg holder ikke ut lenger, ringer på og sier jeg vil flyttes. Det må ordnes med overføring, så det tar litt tid. Rier med 4min mellomrom, varer i ett og ett halvt min, klokken 22.00 blir jeg trillet over til føden. Nå er det sinnsykt vondt. Jm sjekker meg og nå har jeg endelig 4 cm. Ting går fremover, jeg får tilbud om lystgass eller badekar, jeg tar lystgass da jeg har så sinnsykt vondt og tviler på at badekar vil hjelpe da jeg har ligget med varmeflasker hele dagen og det hjelper meg ikke stort nå.
Nå begynner riene å HAGLE, de kommer først med 2 min mellomrom i ca 10-15 min, deretter kommer de alt fra 1 min mellomrom til INGEN mellomrom. Jeg har sinnsykt vondt og informerer med en gang at jeg vil ha epidural, da har jeg en jm student, hun sier at det kan jeg snakke med nattevakta om, hun kommer 22.30, da hun kommer sier jeg med en gang at jeg vil ha epidural, og hun ser på riekurven min og sier det kan vi ordne, så hun går og ringer på anestesi og begynner å forberede utstyr og jeg får veneflon og saltvann IV. Nå gjør det fryktelig vondt og lystgassen hjelper ikke særlig mye. De skrur opp blandingen litt, får vel ca 65% lystgass resten O2. Venter og venter på anestesi, men neida, det er en krise på kirurgen han skal komme så fort som mulig. Ting tar seg stadig mer og mer opp. Ryggen er super vond... 23.30 får jeg spørsmål om jeg vil ha biestikk (steriltvannspopler) vi har snakket om det på forhånd og ønsker å prøve dette. Herlighet det gjorde vondt å få, jeg skrek som bare det de få sekundene smertene varte, men de smertene var jo mye vondere enn en rie, men så tok det 2-3 sekunder så slapp alle smertene i korsrygge, så JA, det var verdt det. Riene kommer fortsatt uten pauser, og inderlig vonde, jeg begynner å brekke meg og kaster nesten opp. Jeg hyperventilerer og føler at snart kommer jeg til å besvime. Min samboer er superflink hele veien og hjelper meg med pusten og holder meg i hånden, han er rød i øynene, tror han har det vondt inni seg også. Jeg gråter noe under det hele og føler jeg kommer til å stryke med snart. Jeg spør stadig etter anestesi og begynner å forbanne fyren som skal komme som ikke kommer. Nå orker jeg snart ikke mer sier jeg er helt utslitt, jeg puster lystgass konstant da riene kommer så tett at jeg ikke rekker ta av meg maska. Jm føler hun må gjøre noe, og når klokken er 00.00 tilbyr hun meg morfin for hun ser hvordan jeg er utslitt. JAAAAAA sier jeg, gi meg morfin med en gang, rusen kommer fort, GUD så herlig. Den tar de værste toppene, men tro meg jeg har vondt enda.. jeg føler jeg må trykke og sier ifra, vannet mitt har enda ikke gått og jm sjekker, det er en stram vannboble der og jeg ber om at de tar vannet mitt, noe hun gjør fem min senere. Vannet var misfarget. Trykketrangen gir seg, og riene fortsetter å hagle på. Når jm sjekker så er det jaggu meg 7 cm. Klokka blir like før 01.00 riene kommer fortsatt uten pause. Anestesi er ikke å se. Jeg ber om mer morfin, dette får jeg ikke, vi må tenke på ungen også, jm informerer meg jevnlig om at ungen har det bare bra. Det er godt å høre. Jeg sier igjen at NÅ MÅ jeg virkelig trykke, jm sier vent, hun må sjekke åpning og jaggu 10 cm åpning, jeg kan bare tykke i vei, ungen ligger høyt oppe så en del trykking må til, ungen fikk registrering på hodet etter vannet ble tatt. Det er en befrielse å kunne begynne å trykke å kunne bruke smerten til noe. Jeg bruker litt lyd når jeg trykker og får beskjed om å konsentrere meg om å bare trykke og holde pusten når det pågår. Ligger først å trykker, deretter står jeg litt på kne og lener megover ryggen på fødesenga, for så å ligge på ryggen igjen når ungen skal ut. Hodet begynner å komme, jeg kjenner etter selv, så nyssjerrig som jeg er, min samboer følger også spent med, så nysjerrig at han glemmer å holde igjen armen min når jeg drar når det kommer rie. Men må tilslutt holde meg fast i senga. Klokken 01.25 så er lille Johannes ute, når hodet var litt over halvveis ute,fikk jeg beskjed om å ta i alt jeg hadde og da kom resten av hodet og resten av ungen på ett press.
Det var en befrielse når han kom ut, all smerte forsvant, det var helt fantastisk å se den lille gutten min, endelig… pappan felte noen tårer, jeg kunne ikka annet enn å smile og le, det var helt fantastisk. Får riestimulerende, morkaka kommer fort ut, Johannes måtte få litt narcanti da han var litt påvirket av morfinen, litt slapp i fisken, hehe, men ikke noe farlig. Han skårte 8, 9 og 10 på apgarskåren, så helt perfekt. Jeg blir sydd, har ikke revnet mye, så hun syr mange sting så det skal bli veldig fint.
Johannes ble født tirsdag 3. November klokken 01.25, veide 4130 gram, var 52 cm lang og hodeomkrets på 36 cm, HELT PERFEKT, selv veide jeg 4,5 kg da jeg ble født, så fryktet en større unge. Hehe…
Var på sykehuset til 6. November, da veide ha 3780 gram da vi dro hjem, helt på grensa. Har ikke hatt feber eller noe annet tegn på infeksjon i forhold til misfarget fostervann, så alt er bra.
Først syntes jeg fødselen var helt forferdelig, det tok 3 og ½ time fra 4 cm til ungen var ute. Men nå som jeg har hatt tid til å bearbeide fødselen så syns jeg det var en bra fødsel og deilig at den var rask, da har jeg kommet meg raskere etterpå, selv om jeg har klart å få en strekk i ryggen under fødselen da, som sliter litt på. Der og da ville jeg gjerne dø, men i ettertid er jeg så stolt og glad for at jeg klarte å presse han ut på egen hånd. Ellers ikke hatt noen andre problemer. Amminga gikk også bra fra første stund, så det er herlig. Enda ikke fått såre brystvorter heller, merker jo at han suger seg fast med ikke veldig vondt. En lang men egentlig kort historie. Et minne for livet, de var vondt, men jeg ville aldri vært foruten. Elsker den lille gutten min over alt på jord =)
Søndag 01. Nov bestemmer vi oss for at vi pakker baggen og drar til mine foreldre for å sove der, da det er mye kortere vei til sykehuset mandag morgen, og det er mye trafikk fra der vi bor. Hele søndagen har jeg kjent lite liv, begynner å syntes det er litt ekkelt, ringer føden og tar saft testen – 2 ganger. Ett spark/dytt på en halvtime, de vil vi skal komme inn. Klokka 17.15 er vi på sykehuset. Tar CEG-test, denne viser lite variasjon i pulsen på ungen, det kan bety stress, men etter hvert så blir pulsen mer ujevn slik den skal være… jm tror ungen har mye soveperioder nå. Det har han aldri hatt før, men de syns det var bra jeg kontaktet de så de kan følge med, ungen kan nemlig bli stresset når man går på overtid. Har så smått noen tak i magen, men ikke noe slik at jeg tro noe er i gang. Jm sjekker meg og det viser seg at jeg har 1-2 cm åpning, jøss er fødselen endelig i gang av seg selv, en dag før jeg skal igangsettes, det er jo i så fal helt perfekt. Jm stripper meg, noe som var helt grusomt vondt. Takene i magen tar seg opp etter dette, vi får beskjed om å ta oss en vandretur i glassgaten på sykehuset i en times tid og komme tilbake… riene kommer tett 3 min mellomrom og varer i ca ett min. vi kommer opp igjen, blir fulgt til føden. Der tar riene seg mer og mer opp, gjør vondere og vondere, tilslutt 2 min mellom hver og så vonde at jeg ikke kan snakke når det holder på. Klokka 23.00 blir jeg sjekket igjen, kun 2 cm, huff min motivasjon synker, får beskjed om at vi skal la det gå til 01.30 før vi sjekker igjen, da er det også bare 2 cm, og jm tror det bare er maserier etter strippingen, slikt kan skje, huff, 7 timer med maserier, det var ikke noe kult… og fryktelig vondt. Jeg får tabletter som stopper det og smertestillende og blir lagt på observasjon for å få sovet litt. Men våkner hvert kvarter med rie. Så noe god søvn var det ikke.
Mandag 2. Nov. ny jm kommer inn, hun skal sjekke meg og se hva vi skal gjøre i forhold til igangsettelsen, har fortsatt 2 cm klokken 11.00 og jeg får en modningstablett. Ligger med veldig ujevne rier i 4 timer, alt fra 10-20 min mellom hver. Klokken 15.00 så blir jeg sjekket igjen, det er 3 cm og livmortappen er nesten helt avflatet. Tabletten må funke i 4 timer før de sjekker igjen, riene er fortsatt de samme, 19.00 blir jeg sjekket igjen, nå er livmortappen helt avflatet men fortsatt bare 3 cm. Jeg får klyster for å se om det hjelper på riene. Det gjør det. Riene blir heftigere og kortere mellomrom, ca 7 min mellom hver og varer i ca ett og ett halvt minutt.
Klokka 21.00 begynner riene å bli fryktelig vonde og det er 4 min mellom hver rie, jeg ringer på jm og forteller, hun sier vi må bare vente, men jeg får ringe på hvis det blir for ille og jeg trenger smertestillende så skal jeg bli flyttet over til føden. Det går 20 min, jeg holder ikke ut lenger, ringer på og sier jeg vil flyttes. Det må ordnes med overføring, så det tar litt tid. Rier med 4min mellomrom, varer i ett og ett halvt min, klokken 22.00 blir jeg trillet over til føden. Nå er det sinnsykt vondt. Jm sjekker meg og nå har jeg endelig 4 cm. Ting går fremover, jeg får tilbud om lystgass eller badekar, jeg tar lystgass da jeg har så sinnsykt vondt og tviler på at badekar vil hjelpe da jeg har ligget med varmeflasker hele dagen og det hjelper meg ikke stort nå.
Nå begynner riene å HAGLE, de kommer først med 2 min mellomrom i ca 10-15 min, deretter kommer de alt fra 1 min mellomrom til INGEN mellomrom. Jeg har sinnsykt vondt og informerer med en gang at jeg vil ha epidural, da har jeg en jm student, hun sier at det kan jeg snakke med nattevakta om, hun kommer 22.30, da hun kommer sier jeg med en gang at jeg vil ha epidural, og hun ser på riekurven min og sier det kan vi ordne, så hun går og ringer på anestesi og begynner å forberede utstyr og jeg får veneflon og saltvann IV. Nå gjør det fryktelig vondt og lystgassen hjelper ikke særlig mye. De skrur opp blandingen litt, får vel ca 65% lystgass resten O2. Venter og venter på anestesi, men neida, det er en krise på kirurgen han skal komme så fort som mulig. Ting tar seg stadig mer og mer opp. Ryggen er super vond... 23.30 får jeg spørsmål om jeg vil ha biestikk (steriltvannspopler) vi har snakket om det på forhånd og ønsker å prøve dette. Herlighet det gjorde vondt å få, jeg skrek som bare det de få sekundene smertene varte, men de smertene var jo mye vondere enn en rie, men så tok det 2-3 sekunder så slapp alle smertene i korsrygge, så JA, det var verdt det. Riene kommer fortsatt uten pauser, og inderlig vonde, jeg begynner å brekke meg og kaster nesten opp. Jeg hyperventilerer og føler at snart kommer jeg til å besvime. Min samboer er superflink hele veien og hjelper meg med pusten og holder meg i hånden, han er rød i øynene, tror han har det vondt inni seg også. Jeg gråter noe under det hele og føler jeg kommer til å stryke med snart. Jeg spør stadig etter anestesi og begynner å forbanne fyren som skal komme som ikke kommer. Nå orker jeg snart ikke mer sier jeg er helt utslitt, jeg puster lystgass konstant da riene kommer så tett at jeg ikke rekker ta av meg maska. Jm føler hun må gjøre noe, og når klokken er 00.00 tilbyr hun meg morfin for hun ser hvordan jeg er utslitt. JAAAAAA sier jeg, gi meg morfin med en gang, rusen kommer fort, GUD så herlig. Den tar de værste toppene, men tro meg jeg har vondt enda.. jeg føler jeg må trykke og sier ifra, vannet mitt har enda ikke gått og jm sjekker, det er en stram vannboble der og jeg ber om at de tar vannet mitt, noe hun gjør fem min senere. Vannet var misfarget. Trykketrangen gir seg, og riene fortsetter å hagle på. Når jm sjekker så er det jaggu meg 7 cm. Klokka blir like før 01.00 riene kommer fortsatt uten pause. Anestesi er ikke å se. Jeg ber om mer morfin, dette får jeg ikke, vi må tenke på ungen også, jm informerer meg jevnlig om at ungen har det bare bra. Det er godt å høre. Jeg sier igjen at NÅ MÅ jeg virkelig trykke, jm sier vent, hun må sjekke åpning og jaggu 10 cm åpning, jeg kan bare tykke i vei, ungen ligger høyt oppe så en del trykking må til, ungen fikk registrering på hodet etter vannet ble tatt. Det er en befrielse å kunne begynne å trykke å kunne bruke smerten til noe. Jeg bruker litt lyd når jeg trykker og får beskjed om å konsentrere meg om å bare trykke og holde pusten når det pågår. Ligger først å trykker, deretter står jeg litt på kne og lener megover ryggen på fødesenga, for så å ligge på ryggen igjen når ungen skal ut. Hodet begynner å komme, jeg kjenner etter selv, så nyssjerrig som jeg er, min samboer følger også spent med, så nysjerrig at han glemmer å holde igjen armen min når jeg drar når det kommer rie. Men må tilslutt holde meg fast i senga. Klokken 01.25 så er lille Johannes ute, når hodet var litt over halvveis ute,fikk jeg beskjed om å ta i alt jeg hadde og da kom resten av hodet og resten av ungen på ett press.
Det var en befrielse når han kom ut, all smerte forsvant, det var helt fantastisk å se den lille gutten min, endelig… pappan felte noen tårer, jeg kunne ikka annet enn å smile og le, det var helt fantastisk. Får riestimulerende, morkaka kommer fort ut, Johannes måtte få litt narcanti da han var litt påvirket av morfinen, litt slapp i fisken, hehe, men ikke noe farlig. Han skårte 8, 9 og 10 på apgarskåren, så helt perfekt. Jeg blir sydd, har ikke revnet mye, så hun syr mange sting så det skal bli veldig fint.
Johannes ble født tirsdag 3. November klokken 01.25, veide 4130 gram, var 52 cm lang og hodeomkrets på 36 cm, HELT PERFEKT, selv veide jeg 4,5 kg da jeg ble født, så fryktet en større unge. Hehe…
Var på sykehuset til 6. November, da veide ha 3780 gram da vi dro hjem, helt på grensa. Har ikke hatt feber eller noe annet tegn på infeksjon i forhold til misfarget fostervann, så alt er bra.
Først syntes jeg fødselen var helt forferdelig, det tok 3 og ½ time fra 4 cm til ungen var ute. Men nå som jeg har hatt tid til å bearbeide fødselen så syns jeg det var en bra fødsel og deilig at den var rask, da har jeg kommet meg raskere etterpå, selv om jeg har klart å få en strekk i ryggen under fødselen da, som sliter litt på. Der og da ville jeg gjerne dø, men i ettertid er jeg så stolt og glad for at jeg klarte å presse han ut på egen hånd. Ellers ikke hatt noen andre problemer. Amminga gikk også bra fra første stund, så det er herlig. Enda ikke fått såre brystvorter heller, merker jo at han suger seg fast med ikke veldig vondt. En lang men egentlig kort historie. Et minne for livet, de var vondt, men jeg ville aldri vært foruten. Elsker den lille gutten min over alt på jord =)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar